EM mellomdistanse kval m veivalg

På de småkuperte furumoene langs Vasaloppsspåret fant jeg bra flyt i orienteringen og gjorde ingen større feil teknisk. Retningsløpingen satt bra, og jeg følte underveis at terrenget var oversiktlig og greit uten de store utfordringene teknisk (Det føles ofte sånn når man har flyt i orienteringen:). En god følelse å ta med seg videre i mesterskapet, der vi helt sikkert kommer til å bli servert spennende tekniske utfordringer. Fysisk kjentes det midt på treet, sånn det ofte gjør på et åpningsløp i mesterskap for min del. Jeg trenger ofte en gjennomkjøring eller to før kroppen virkelig får opp farten, så får vi se om det gjelder denne gangen også. (For veivalg fra gårsdagens løp, trykk på bildet til venstre).

At jeg endte på 2.plass i heatet, kun slått av en sterk Olav Lundanes, var en god tilbakemelding på at jeg er med i matchen. Også gøy at vi var to norske først. Jeg gleder meg nå til sprint kvalifisering i morgen tidlig og ikke minst mellomdistanse finale som går av stabelen i området nord for Skattungbyen torsdag ettermiddag. Vi får se om vi kan klare å være to nordmenn først også der, det hadde vært gøy!

På dagens hviledag tok vi (Magne, Heidi, Kine, Lars og jeg) turen til Orsa Björnpark, for avkobling og inspirasjon. Under noen bilder med kommentarer:

Følg GPS-tracking og liveresultater fra EM direkte under løpene på http://www.eoc2012.se/.

Slått, men godt. Det begynte med Silva League sprinten i Linköping på fredag. Nest siste sprintløp før EM (det siste er DM sprint i Stockholm i morgen), og veldig god konkurranse – derfor et viktig løp i mine EM-forberedelser.  Målet var å gjøre et godt teknisk sprintløp og forhåpentligvis få en tilbakemelding på at jeg nærmer meg de beste sprinterne. Med et greit gjennomført løp der jeg aldri følte jeg hadde den store flyten endte jeg på 9.plass, 36sek bak vinner Scott Fraser (Resultater og GPS). Slått, ja, det ble jeg til gangs. 36 sekunder er mye i sprint. Men det er godt å se at jeg i alle fall nærmer meg de beste og er såpass nærme i et løp som jeg føler er på det jevne. Så blir det spennende å se hva jeg kan få til på EM…

TIO i gult, blått og litt hvitt. Å løpe Tiomila for BSK er alltid noe spesielt. Også i år, selv om vi hadde betydelig svakere lag enn vi har hatt de siste par årene. Hvorfor så spesielt? Jeg tror det har noe med historien å gjøre. Kulturen. Bækkelaget har en innebygget elitekultur, med håndball og orientering som de ledende idrettsgrenene. Klubben er nå nede i en bølgedal på herresiden, men vet hva som skal til for å komme dit. Snuoperasjonen er igang. Rekruttering og 3 juniorer på TIO-laget er en start og skal gi fundamentet som er så viktig. Det er derfor jeg er så trygg på at Bækkelaget i løpet av kort tid igjen er med og kjemper om de gjeveste plasseringene i de største stafettene, og det er derfor det føles spesielt å kunne dra på seg BSK-drakta og løpe ut i TIO-natta i blått, gult og hvitt. I tillegg gir det selvfølgelig mye å løpe på lag med gode BSK-venner – samholdet, drømmene og klubbfølelsen rundt de store stafettene er nok noe alle TIO-løpere, uansett klubb, føler er noe av det som gir mest og er unikt i vår tøffe, herlige og inkluderende idrett.

De siste 2 årene har jeg løpt siste etappe, men ettersom årets lag som nevnt var svakere enn de siste årene fikk jeg oppgaven å løpe 3.etappe. Vi skulle henge med så lenge som mulig, med mål om å gå ut i tetklyngen på långa natten og bite oss fast så lenge vi klarte. Jeg gikk ut drøye 6min bak teten og hadde som mål å hente inn de lagene som på papiret var sterkest på långa natten – Halden, KOK og ikke minst Järla. Det holdt nesten. Etter et godt løp holdt jeg avstanden til teten og tok innpå både Järla, Halden og KOK (Resultater, GPS). Men det ble bare nesten, Halden vekslet 1min30sek foran, de 2 andre litt før det igjen. Likevel hang BSK bra med gjennom långa og litt videre utover natten. Det ble riktignok tøft for laget å henge med på siste halvdel av stafetten, men jeg vil spesielt berømme de unge lovende BSK`erne (3 juniorer) for meget god innsats. Det er gøy å se at det gror i BSK – det kan som sagt være starten på en ny BSK-æra.

Rått. Nå er jeg på EM-oppladningsleir hos Øystein Kvaal Østerbø i Stockholm. På torsdag setter vi kursen mot Orsa der vi skal bo den første uken av EM. Så da gjenstår det å se – blir det et rått EM sett med norske øyne? For meg holder det med godt. Fordi jeg vet at godt kan rekke veldig langt…

Hvorfor denne totale omvandlingen fra listefyll til seier på en uke? I mine øyne har det ikke skjedd noen total omvandling. Jeg har trent hardt de siste ukene. På grunn av sykdomsperioden i vinter trengte jeg en periode med hard trening for å bygge meg opp igjen fysisk. Og når man trener hardt går det opp og ned. Noen dager føles bra, andre tunge. Jeg har de siste ukene følt at formen har vært på vei, det føler jeg fortsatt. Helgens løp var en god bekreftelse på det. Men ennå er det et godt stykke igjen til den formen jeg har planlagt når jeg står på startstreken i EM om et par ukers tid. At jeg har en god del å gå på ble “bekreftet” igår da jeg skypet med Olav. Han sa følgende: ” Eg har sjekka strekktidene dine fra helgen, og konklusjonen er at du nok har ein del igjen til forma”. Det heter ofte at fasiten ofte gjemmer seg bak resultatene. Men ofte gjemmer nok fasiten seg også i resultatene, bare man titter godt nok etter…

Tour de Sverige venter. I morgen bærer det av sted til Borensberg, der siste sprint-test (Silva League Linköping) og ikke minst TIO-mila venter. Bækkelaget har på papiret ikke så bra lag som de siste årene etter at et par herreløpere byttet til andre klubber etter fjorårssesongen og Tue fortsatt er skadet. Strategien er derfor endret noe – vi kommer til å satse på å henge med så bra som mulig så lenge som mulig. Som et ledd i denne planen kommer jeg til å løpe 3.etp, noe jeg gleder meg veldig til. Det blir en stor utfordring og helt sikkert en intens opplevelse i skogene nord for Borensberg. Og det er spesielt inspirerende at laget består av 3 juniorer, hvorav to er fostret opp av BSK. Det rekrutteres, vokser og gror i BSK for tiden!

Etter TIO-mila reiser jeg etter planen rett videre til Dalarna for å gjøre siste forberedelser før EM. Litt lett terrengtilvenning, noen avslappende dager og et par skikkelige høyøkter og vips så skal jeg være klar for årets første virkelige høydepunkt. Jeg gleder meg!

Blir dette løsningen på VM langdistanse?

Væsketester. Testene ble gjennomført på mølle med 10,5% stigning, med temperaturmåling både av rom og kropp, laktatmålinger og registrering av væsketap. Den eneste utenforstående faktoren som ble endret fra test 1 til test 2 var romtemperaturen (test 1: 17grader, test 2: 29grader). Som ventet ble det mye svetting og forholdsvis stort væsketap uansett temperatur, henholdsvis 1,8 og 2,1 liter per time for min del. På konkurranser av lengre varighet gjelder med andre ord å drikke mye for å unngå prestasjonsfall uansett temperatur, men spesielt på en langdistanse i Sveits i juli blir det viktig (forrige gang det var VM i Sveits viste termometeret ca 35 grader i skyggen…) På test 2 klarte jeg faktisk å kompensere for væsketapet ved å drikke over 2 liter i løpet av den 1t15min lange testen, og dermed å unngå prestasjonsfall pga overoppheting. Men å drikke under en test på mølle i en lab er noe annet enn å drikke underveis i en langdistanse i et mesterskap, der drikken (i utgangspunktet) er mer utilgjengelig. Men det skal løses på en smart måte.

De rent fysiske testresultatene var positive for min del. Med terskelfart rett bak min bestenotering og ikke minst at jeg klarte å holde en fart rett under terskelfart (11,4-11,7km/t) i 40min i 29 grader varme var en god tilbakemelding å få etter en noe trøblete vinter.

Tiosamling. På onsdag beveget jeg meg fra Oslo til Borensberg ved Linköping i Sverige. Det var dags for Tio-samling med Bækkelaget og dermed en god dose o-teknikk i løpet av helgen. Til nå har det blitt 6 timer o-teknikk fordelt på 4 økter i fine, men o-teknisk krevende skoger rundt Borensberg. I kveld er det dags for fellesstart natt før samlingen avsluttes med nok en høyøkt i morgen tidlig.

Sesongen nærmer seg. Om en drøy uke innledes sesongen med løp i Sveits, riktignok med treningssamlings-stempel. Men det merkes at det nærmer seg sesong. Fortsatt gjelder det å ha is i magen og trene mye god mengdetrening – det blir en lang sesong og viktig å ha treningsgrunnlag til å holde hele veien ut.

Som et ledd i utviklingen deltok jeg idag på Kerzerslauf, et 15km langt grusvei/asfalt-løp med start og mål i den lille byen Kerzers 15km vest for Bern. Løypen var variert og fin, med en del småkupering og en skikkelig kneik (50 meters stigning) etter 9km løping (løypeprofil). Jeg følte meg fin på start og åpnet friskt. 3.15min/km i slak motbakke. Fint tempo. De første par kilometrene lå jeg først i 2.gruppe (1.gruppe bestod i all hovedsak av lettbeinte kenyatter – mot dem måtte selv en “fast starter” som meg melde pass:) Men så begynte jeg plutselig å merke at jeg etter sykdomsperioden ennå ikke har det trøkket jeg trenger for å dunke på over tid. Jeg falt bak i gruppen og måtte nokså fort la de andre gå. Bittert. I gruppen var blant andre o-løperne Gabriel Lombriser og Raffael Huber.

Resten av løpet ble dermed en kamp for å holde tempoet oppe og minimere avstanden til de foran. Jeg klarte å holde meg rundt 3.30min/km, bortsett fra i kneika der jeg bikket 4.30min/km. Det endte med at jeg kjempet meg i mål på tiden 52.30 og en 20.plass i Männer 20-34 (resultater). Et lite hav bak kenyattene, en godt stykke bak Raffael Huber, men et lite steg nærmere der jeg ønsker å være om noen måneders tid. Jeg velger å avslutte med Oddvar Brå sin kommentar til en ung, offensiv kar ved navn Bjørn Dæhli etter et verdenscupløp en gang sent på 80-tallet: “Det er ikke åpningen det er noe gæernt med, men sprekken etter 8km”. Vent og se…

Så jeg snur. Slenger fra meg sekken med badetøyet og fortsetter den andre veien. Mot alpene. Tråkker lett avgårde forbi Niederwangen, opp bakkene mot Forst, over på grusvei, gjennom skogen. Den lille landsbyen Sür dukker opp på andre siden. Fortsetter på smale asfaltveier som snirkler seg mellom grønn beitemark og gjennom koselige landsbyer. Og over en liten, gresskledd bakketopp åpenbarer de seg. Alpene. I all sin prakt. På rekke og rad. Eiger, Mönch, Jungfrau. De formelige utstråler styrke, energi og uovervinnelighet. Jeg suger til meg mest mulig. Styrke. Energi. Og også en liten dose uovervinnelighet. Det kan være godt å ha når sesongen drar i gang om en måneds tid!

Skitur med alpeutsikt

2 seire og aktiv rekreasjon. Uken som gikk inneholdt flere godbiter. Høydepunktene var Universitäts-Meisterschaft på torsdagen og mellomdistanse nær Thun på fredagen. Gode tekniske gjennomføringer. Habile startfelt. 2 seire. Det kommer seg:) Med ytterligere et par o-tekniske økter, en intervalløkt, to “rekreasjonsturer” på ski i påskevær og en del annen god mengdetrening gjorde uken fullkommen.

Nå venter nok en uke med god grunntrening før turen bærer “hjem” til Oslo for diverse testing på Toppidrettssenteret. Og jeg skal nok få med meg noen godbiter også denne uken.

Nyt vårværet, så leses vi nok snart igjen!

2012-02-26 - MD Dunas de Rainha m GPS-rute

Samlingen startet med to løp ved Marinha Grande. Etter lang tids sykdom måtte jeg nøye meg med å løpe rolig på (deler av) langdistansen første dagen. Jeg må innrømme at det klødde i beina etter å lange ut i dette kremterrenget, men kroppen må bygges opp gradvis og forsiktig. Fornuften seiret. Men på mellomdistansen dagen etter var det dags for å teste formen. Og svaret var positivt. Kroppen kjentes fin og uten å presse 100% endte jeg rundt 5min bak Thierry.

Fellesstart Dunas da Cantanhede del1 m inntegnet veivalg

Fellesstart Dunas da Cantanhede del2 m inntegnet veivalg

Etter noen rolige o-tekniske duelløkter på mandagen var det på tirsdagen klart for fellesstart mot svensker, brasilianere og en viss franskmann. Jeg var spent, målet var å henge med så lenge som mulig og være taktisk smart (dvs å orientere selvstendig og vinne tid på det, samtidig som jeg klarer å utnytte de andre til å pushe meg litt ekstra). Svaret var positivt. Jeg var med godt framme i feltet i starten og klarte, med god teknisk gjennomføring, å kjempe meg inn til en 9.plass i det sterke feltet. 3min bak Thierry på 40min løping er naturligvis over 3min for mye. Men denne dagen var det det jeg hadde inne. Ettersom det var første virkelige høyøkt på 45 dager manglet det litt krutt. Det kommer.

På onsdagen forflyttet vi oss litt innover i landet, nærmere bestemt til den lille byen Viseu. Torsdagen bestod av en veivalgsøkt, etterfulgt av en mellomdistanse, i terrenget der løp 3 og 4 i årets POM ble avholdt. Fantastisk krevende og spennende terreng der man måtte være på hugget teknisk absolutt hele veien!

Fredagen var samlingens sprint-dag, med kvalik og finale i den lille landsbyen Sao Pedro do Sul. To spennende sprinter med flere interessante veivalg. Med 3.plass i prologen, bak Jerker og Olav, kom jeg meg med klar margin videre til A-finale (de 5 beste). Men i A-finalen var det ikke nok kraft igjen i bein eller hode. Med et par dårlige veivalg måtte jeg nøye meg med 5.plass, denne gang også (tett) bak Anders (som virkelig har tatt steg som sprinter i vinter;) og Øystein.

Sprint kval Sao Pedro do Sul m GPS-spor

Sprint finale Sao Pedro do Sul m GPS-spor

En herlig 50-posters rolig duell-O (maks teknisk, rolig fysisk) fullendte samlingen. På kvelden var det analyse av veivalgsøkten og sprintøktene, servert av vår super-analyse-mann Jan Kocbach. Slike analyser gir oss en bevissthet på hvor vi står og hva vi må jobbe videre med, og er etter min mening gull verdt (om det er bokstavelig talt får vi se når sesongen drar i gang;)

Etter en uke fylt med varme, svensker, bacalao, o-teknikk og fysisk oppbygning venter nå noen uker med varme, sveitsere, fondue(?), o-teknikk og fysisk oppbygning. Får se om jeg takler den endringen…

PS! Kommer til å legge til kartene i Doma etterhvert, men har de siste dagene slitt med innloggingsproblemer…

(Continued – to read the first parts see my two last articles here and here)

Game over?

Then #knockoutNo8 entered without warning, as rain from a clear, blue sky. I was smashed to the ground, harder than any of the previous. My nose tightened even more than last time, my throat got soar and little after little I started coughing. So here I am, sitting in the couch eating antibiotics and feeling I have lost the game. Is there a point to continue the game? To continue fighting against the invincible, the impossible? Of course! Because, as my grand grandfather had as his life motto: “If you give up, you loose!” And that`s for sure,  as Mr Forsberg would have said it. I am for sure not giving up, but I have decided to become a little smarter. Like Muhammed Ali. Move like a butterfly, be patient, and then strike like a bee when I get the opportunity. Because that time will come. Wait and see:)

My main opponent

Maybe you have wondered with whome I played the game? Or who my opponents is? I have also wondered. I think the answer is quite obvious: my main opponent has been myself. I have been trying to defeat myself. In my will to improve, my will to win, I have mainly fighted against myself. My big motivation made me try to improve too fast, giving me #knockoutNo1&2. Then I was the one responsible for my mistakes on the chasing start and knockout-training in Halden, which resulted in #knockoutNo3,4&5. #KnockoutNo6 was inevitable, can`t blame myself for that one. Gaute was a too strong Wii-player. And finally, using too much energy fighting myself led to #knockout7&8.

So I have realized that the way back into the game is to stop fighting myself. As beeing knocked out so many times I now have to build up gradually. It involves listening to my body, taking the necessary precautions, being patient and, as easy as it sounds, let my body itself play the game. Don`t try to control it or override it. Simply just let my body play its own game. As a matter of fact, isn`t that what it`s all about in elite sports? Isn`t that what all great sportsmen do? Let the body itself play the game. Let the body follow it`s instincts, let it do what it is programmed to do? That is when real flow can be reached, isn`t it? Let these questions stay unanswered…

No training camp in Skåne

As a consequense of this I will not participate in the Norwegian National team Training camp in Skåne this week. I have now finally got rid of the cold, but I am still not fully recovered. Then it is better to stay home. A hard decision, especially when “we” will be competing against the Swedes on the training camp. But I am quite sure that my teammates will show the Swedes how to do it – in fact, knock them out;)

(Continued…) So I remained in the game. Pretty weak, yes, maybe an easy pray for my opponents. But I knew that the game could suddenly turn. Like Rafael Nadal showed in the final of Australian Open this weekend. He didn`t manage, though, to take care of his regained advantage. But maybe I could? Well, first I had to turn the game, serve a knockout to someone else. I was given the opportunity the same night. Petter arranged boxing on Nintendo Wii. I was dueling Gaute Hallan Steiwer. Maybe not the luckiest draw (as he and his sister have played all existing Wii-games), but if I won this battle, if I knocked him out, I would really show I was still in the game. It all, of course, ended with a smashing, devastating #knockoutNo6 (I was knocked to the floor 5 times overall – no-one can say I didn`t fight hard!).

MD NLZ Hubewald - I had a hard time with the vegetation here (like many others)

The next couple of days I stayed low to gain some more energy – played beaten to give myself a new chance to get into the game. Only one easy training session a day would not scare anybody, I thought, and hoped I was not seen as a serious challenger any more. But I was wrong. In the moment I tried to rise once more I was hitten by #knockoutNo7. My nose was tightened, my head felt like it would blow every second and most of my power were sucked out of my body. I litterally lie down for 4 days before I could rise from this one. I was really close to giving up, but my instinct and inner power (also called motivation) gave me no choice but to continue fighting my way back in the game. It felt like an endlessly long way back, but I said to myself: “if you give up you will for sure never win this game!”

So i rose. Again. Started gentle, some easy strokes, then I started to build up my game once more. Stone by stone. For every minute I felt I was closer to once more get into the game. Far from gaining the initiative, but not so far from beeing IN the game.

Nice vegetation training - even got the feeling of flow

I went through blackberry bushes, areas of basicly impassable pine bushes, narrow streets and steep hills to find my way back to the game. Two technical trainings a day, even a couple of fast ones. And it felt good.

I could get a feeling of control, finding my way through the forest without being stuck, slightly touched the feeling of flow…

…to be finished…;)

The knock-out period started in fact in December. On a training camp in Lugano, in southern Switzerland, the first light knockout occurred when I had to skip sprint-O-trainings  because of a bone membrane inflammation (no: beinhinnebetennelse/ de: Knochenhautentzündung). I call it #knockoutNo1.

But I got up quite fast and with the help of alternative training I fighted my way back in the game. During the christmas time in Norway I was pushing hard on cross country skiing to improve my “general endurance”. I felt by far stronger than before the first knockout, felt I was once more controlling the game. But then I was hit hard by a low, right one. Who says alternative training prevents injuries? Well, I used to. But this time the alternative training served me #knockoutNo2, an inflammation in the wrist in my right foot. On the first day of 2012! Well timed. I had a hard time rising after this one. The saviour this time was actually the water. Instead of giving up, leaving the game with total resignation, i started a new career as a “waterrunner”. Hallenbad Weyermannhaus became my second home. My foot got slightly better day by day, even if it took longer than expected. Just in time I got ready for the national team training camp in Halden two weeks ago.

Chasing start - decisive part marked in red

When arriving Halden I still felt in an underdog position. Not fully recovered after the last knockout, I had to take my precautions, but still in the game. Ready to fight to regain the advantage in the game. But it showed to be harder than expected. #knockoutNo3 arrived already on the second day of the training camp when Magne Dæhli outclassed the whole starting field, including me, on the prestigious chasing start. I started in front, ended 2nd. I could still feel my last knockout (#knockoutNo2), but could not give up yet. There was too much to fight for, and I still felt I had a chance in this game. So I rose once more. Used all my inner will, competition- and killer instinct to really get back into the game. I really wanted to win this game!

The next day was perfect for regaining the initiative in the game – on the program was in fact a knockout forest competition! But as soon as it started I was forced back onto the defensive. Without notice #knockoutNo4 (against Eskil Kinneberg on the first control of the first round – map: Round one – decisive point marked in red) and #knockoutNo5 (against Vetle R. Bråten on the second last control on the final round – map: Round 3 – decisive point marked in red) stroke me. I was now really feeling on the defensive, feeling dizzy and exhausted. But you never give up, right?

…To be continued…