(Continued – to read the first parts see my two last articles here and here)

Game over?

Then #knockoutNo8 entered without warning, as rain from a clear, blue sky. I was smashed to the ground, harder than any of the previous. My nose tightened even more than last time, my throat got soar and little after little I started coughing. So here I am, sitting in the couch eating antibiotics and feeling I have lost the game. Is there a point to continue the game? To continue fighting against the invincible, the impossible? Of course! Because, as my grand grandfather had as his life motto: “If you give up, you loose!” And that`s for sure,  as Mr Forsberg would have said it. I am for sure not giving up, but I have decided to become a little smarter. Like Muhammed Ali. Move like a butterfly, be patient, and then strike like a bee when I get the opportunity. Because that time will come. Wait and see:)

My main opponent

Maybe you have wondered with whome I played the game? Or who my opponents is? I have also wondered. I think the answer is quite obvious: my main opponent has been myself. I have been trying to defeat myself. In my will to improve, my will to win, I have mainly fighted against myself. My big motivation made me try to improve too fast, giving me #knockoutNo1&2. Then I was the one responsible for my mistakes on the chasing start and knockout-training in Halden, which resulted in #knockoutNo3,4&5. #KnockoutNo6 was inevitable, can`t blame myself for that one. Gaute was a too strong Wii-player. And finally, using too much energy fighting myself led to #knockout7&8.

So I have realized that the way back into the game is to stop fighting myself. As beeing knocked out so many times I now have to build up gradually. It involves listening to my body, taking the necessary precautions, being patient and, as easy as it sounds, let my body itself play the game. Don`t try to control it or override it. Simply just let my body play its own game. As a matter of fact, isn`t that what it`s all about in elite sports? Isn`t that what all great sportsmen do? Let the body itself play the game. Let the body follow it`s instincts, let it do what it is programmed to do? That is when real flow can be reached, isn`t it? Let these questions stay unanswered…

No training camp in Skåne

As a consequense of this I will not participate in the Norwegian National team Training camp in Skåne this week. I have now finally got rid of the cold, but I am still not fully recovered. Then it is better to stay home. A hard decision, especially when “we” will be competing against the Swedes on the training camp. But I am quite sure that my teammates will show the Swedes how to do it – in fact, knock them out;)

(Continued…) So I remained in the game. Pretty weak, yes, maybe an easy pray for my opponents. But I knew that the game could suddenly turn. Like Rafael Nadal showed in the final of Australian Open this weekend. He didn`t manage, though, to take care of his regained advantage. But maybe I could? Well, first I had to turn the game, serve a knockout to someone else. I was given the opportunity the same night. Petter arranged boxing on Nintendo Wii. I was dueling Gaute Hallan Steiwer. Maybe not the luckiest draw (as he and his sister have played all existing Wii-games), but if I won this battle, if I knocked him out, I would really show I was still in the game. It all, of course, ended with a smashing, devastating #knockoutNo6 (I was knocked to the floor 5 times overall – no-one can say I didn`t fight hard!).

MD NLZ Hubewald - I had a hard time with the vegetation here (like many others)

The next couple of days I stayed low to gain some more energy – played beaten to give myself a new chance to get into the game. Only one easy training session a day would not scare anybody, I thought, and hoped I was not seen as a serious challenger any more. But I was wrong. In the moment I tried to rise once more I was hitten by #knockoutNo7. My nose was tightened, my head felt like it would blow every second and most of my power were sucked out of my body. I litterally lie down for 4 days before I could rise from this one. I was really close to giving up, but my instinct and inner power (also called motivation) gave me no choice but to continue fighting my way back in the game. It felt like an endlessly long way back, but I said to myself: “if you give up you will for sure never win this game!”

So i rose. Again. Started gentle, some easy strokes, then I started to build up my game once more. Stone by stone. For every minute I felt I was closer to once more get into the game. Far from gaining the initiative, but not so far from beeing IN the game.

Nice vegetation training - even got the feeling of flow

I went through blackberry bushes, areas of basicly impassable pine bushes, narrow streets and steep hills to find my way back to the game. Two technical trainings a day, even a couple of fast ones. And it felt good.

I could get a feeling of control, finding my way through the forest without being stuck, slightly touched the feeling of flow…

…to be finished…;)

The knock-out period started in fact in December. On a training camp in Lugano, in southern Switzerland, the first light knockout occurred when I had to skip sprint-O-trainings  because of a bone membrane inflammation (no: beinhinnebetennelse/ de: Knochenhautentzündung). I call it #knockoutNo1.

But I got up quite fast and with the help of alternative training I fighted my way back in the game. During the christmas time in Norway I was pushing hard on cross country skiing to improve my “general endurance”. I felt by far stronger than before the first knockout, felt I was once more controlling the game. But then I was hit hard by a low, right one. Who says alternative training prevents injuries? Well, I used to. But this time the alternative training served me #knockoutNo2, an inflammation in the wrist in my right foot. On the first day of 2012! Well timed. I had a hard time rising after this one. The saviour this time was actually the water. Instead of giving up, leaving the game with total resignation, i started a new career as a “waterrunner”. Hallenbad Weyermannhaus became my second home. My foot got slightly better day by day, even if it took longer than expected. Just in time I got ready for the national team training camp in Halden two weeks ago.

Chasing start - decisive part marked in red

When arriving Halden I still felt in an underdog position. Not fully recovered after the last knockout, I had to take my precautions, but still in the game. Ready to fight to regain the advantage in the game. But it showed to be harder than expected. #knockoutNo3 arrived already on the second day of the training camp when Magne Dæhli outclassed the whole starting field, including me, on the prestigious chasing start. I started in front, ended 2nd. I could still feel my last knockout (#knockoutNo2), but could not give up yet. There was too much to fight for, and I still felt I had a chance in this game. So I rose once more. Used all my inner will, competition- and killer instinct to really get back into the game. I really wanted to win this game!

The next day was perfect for regaining the initiative in the game – on the program was in fact a knockout forest competition! But as soon as it started I was forced back onto the defensive. Without notice #knockoutNo4 (against Eskil Kinneberg on the first control of the first round – map: Round one – decisive point marked in red) and #knockoutNo5 (against Vetle R. Bråten on the second last control on the final round – map: Round 3 – decisive point marked in red) stroke me. I was now really feeling on the defensive, feeling dizzy and exhausted. But you never give up, right?

…To be continued…

En litt stram skolisse hadde irritert noen scener og muskelfester i foten, resultatet var en væskeansamling under vristen, og dermed en stiv og øm fot. En skade jeg aldri har opplevd før, og dermed noe jeg ikke i stor nok grad forebygget. Jeg trener eksentrisk styrke på leggene for å redusere sjansen for akillesproblemer, tøyer godt på hoftene for å unngå irritasjon i muskelfester og slimposer i den regionen, trener mye basisstyrke for å styrke opp støttemuskulatur og trener variert for å unngå for stor belastning på enkelte muskelgrupper. Alt av erfaring. Men denne skaden hadde jeg aldri erfart før, og dermed tok jeg ikke signalene tidlig nok. “Av erfaring man lærer”, som det heter. Nå har jeg også dette i erfaringsbanken.

Skaden var denne gang heldigvis ikke så alvorlig. Men alvorlig nok til at jeg har måttet prioritere alternativ trening den siste uken, for det meste sykling og løping i vann. Ikke den treningen jeg helst bedriver, men likefullt god trening. Og sykling rundt Bern har gitt mange fine opplevelser, senest i går da jeg syklet mot solnedgangen med Alpene i bakgrunnen. Lagret! Kan ikke si det samme om løping i vann opplevelsesmessig, men jeg har fått tro på at det er en god måte å trene løpslik muskulatur. Hofteleddsbøyer, hamstrings, armbevegelser. Det skal ikke mer til for å motivere meg…

Nå er det klart for landslagssamling i Halden. Sesongens første. Foten har blitt mye bedre, men jeg er likevel spent på om jeg kan gjennomføre alt som står på programmet. Jeg håper virkelig det, for jeg tror det kommer til å bli en veldig bra samling med bra trøkk, utviklende duelløkter og andre fine o-teknisk økter med fokus på basisferdigheter. Uansett fotens tilstand, jeg gleder meg masse til å treffe det nye laget for første gang (ja, jeg kaller det “det nye laget”, er jo tross alt 2 nye trenere og en håndfull nye, unge, freamadstormende løpere på laget!) Let the Halden games begin…

Kontraster. Treningsmessig har denne julen bestått i kontraster. Det kan best beskrives i to stemningsskildringer:

Skildring fra gårsdagens 2. treningsøkt: “Regnet øser ned i Løten. Det begynner å bli mørkt. Jeg har nettopp våknet etter en kort ettermiddagslur. Litt mør i beina etter den o-tekniske økta tidligere på dagen. Det frister med andre ord ikke så mye å ta på seg skitøyet for den planlagte skituren. Men plan er plan. Det bærer dermed av sted opp mot fjellet. Regn blir til sludd og etterhvert snø. Tett snøvær. Skiene spennes på, lykta tennes, økta har startet. Det suger krefter, går nesten ikke fremover. Snøen pisker i ansiktet. Jeg ser kun 5 meter foran meg. Maks. I den grad jeg ser noe der snøen pisker i øynene. Jeg er i min egen verden. Alene i mørket. Alene på vei mot det store målet. Mentalt tøft. Men også mentalt deilig. Jeg vet at en slik økt, der jeg må jobbe med hvert tak både fysisk og mentalt, vil gjøre meg sterkere…”

Skildring fra dagens 1. treningsøkt: “På vei opp mot Budor begynner det triste, isete, grønne å endre seg til hvitt, friskt og lyst. Skituren starter. Beina fortsatt litt møre, men det går lett. Skiene sitter som de skal. Det flyter. Det er en herlig treningstur på veien mot målet. Det er en av de treningsturene der man bare kan gå og nyte. Omgivelsene. Forholdene. At kroppen fungerer. Nytelse. Der og da. Deilig å gå og tenke på at dette er “jobben” min. Tenke på hvor heldig jeg er. 3 timer går som en lek…”

Hverdagens herlige kontraster.

Fortsatt god jul og godt nytt år!

De siste par ukene har for min del fungert som treningspause. Det betyr ikke at jeg bare har ligget på sofaen. NM-natt, Sport 8 sprintstafett, 4 høyøkter på Høstmøtet & Camp Norway, kroppen har holdt det gående. Den har virket frisk og rask, ingen alvorlige hensyn å ta. Men hodet har fått hvile. Og det trengtes etter en lang sesong. Jeg har kun trent det jeg har ønsket, oftest kun en økt om dagen. Også noen hviledager når jeg har følt for det. Jeg har fokusert på andre ting enn hva som hver eneste dag kan gjøre meg til en bedre o-løper. Det har rett og slett vært tid for refleksjon, diskusjon (hint: fremtidig VM-program;) og avkobling.

De siste dagene har vi (Lene og jeg) tilbragt i en hybel hos familien Flückinger i Buchegg, en liten landsby 30 minutter kjøring nordøst for Bern. Med utsikt til Alpene (om tåken letter;) Vi har jobbet med å få oss leilighet (ikke i boks ennå), besøkt gamlebyen i Solothurn, trent en rolig økt om dagen i skogene rundt Buchegg og ellers rett og slett slappet av. I går ble vi til og med bedt på raklette (Sveitsisk osterett som sikkert de fleste av dere har smakt) til Greti og Robert Flückinger, våre verter. Det innebar 3 timer der komunikasjonen utelukkende gikk på tysk. Slitsomt, men lærerikt! Etter en hyggelig middag følte vi oss et godt steg nærmere betegnelsen “Sveitser”, selv om “ekte” Sveitsere kanskje vil påstå vi har et lite stykke å gå fremdeles…

Til helgen skal vi på tur til Luzern med Seline Stalder og Andreas Müller. I mitt vokabular går det under definisjonen “effektiv avkobling”. Siste krampetrekning i “treningspausen” før forberedelsene for neste sesong starter for fullt. Jeg er motivert og gleder meg til å ta fatt på jobben. Og jeg vet hva jeg skal jobbe med. Det er en god start!

Åpent terreng. Terrenget var mer åpent enn forventet, hele 70% av løypa gikk på åpne enger eller halvåpne områder. Det kan ofte føles kjedelig og enkelt teknisk å løpe strekk der man ser flere minutter fram i løypa. Men å optimalisere teknikken i slike områder, og ikke minst unngå “sovne” teknisk, føler jeg ofte er krevende. Det er et område jeg ønsker å fokusere mye på fremover, spesielt fordi VM neste år kan inneholde partier som kan føles som transport og hvor det er lett å tape tid unødvendig.

Løpet. Fokuset var på å være offensiv i både løping og orientering. Jeg åpnet offensivt fysisk, men fikk ikke tak på forskjellen mellom åpent, halvåpent og enkeltstående trær, og tapte dermed tid både på 1., 2. og 3.post. Deretter begynte teknikke å sitte bedre, i tillegg til at farten var god. Fra å ha ligget på 18.plass på 5.post hadde jeg klatret til 4.plass da vi ankom sommerfuglen (12.post). Jeg fortsatte offensivt videre og hadde bra tak på kart og terreng inntil halvveis til 17.post. Vegetasjonen var ikke slik jeg hadde forestilt meg, og da gikk det som det ofte går når man løper og håper at det skal gå bra. Riktig, det går ikke bra. Jeg passerte posten (på undersiden?) med noen meter, så den ikke mellom alle småtrærne og begynte å tvile. 5 minutter, mye tankevirksomhet, resonnering, taktiske vurderinger og litt leting senere fant jeg posten. Til tross for at løpet var kjørt fortsatte jeg å kjøre på for å få best mulig resultat og maksimalt ut økten som helhet. Jeg mener det er riktig innstilling uansett løp, man skal aldri gi seg – har man den holdningen tror jeg man har størst sjanse for å nå langt i idrett (og for så vidt på andre arenaer). Finn kart med veivalg i mitt kartarkiv.

10.plass. Det endte til slutt med en 10.plass, drøye 6min bak vinner Matthias Kyburz. Ikke noe spesielt imponerende resultat, men i alle fall en bekreftelse på at jeg har farten til de beste når jeg unngår de store feilene. Resultater finnes her.

Livet i Bern. Førsteinntrykket av Bern er at det er en trivelig by, med god atmosfære, fine skogsområder for trening rett i nærheten uansett hvor man bor og mange hyggelige o-løpere. Foreløpig har vi stort sett vært på boligjakt. Det har endt i en del “Besichtigungen”, men foreløpig ingen leieavtale. Men det ser lovende ut, og når vi kommer tilbake til Bern i starten av november (etter et par uker “hjemme” i Norge med natt-NM og O-galla) håper vi å ha en leilighet i boks. Sveitsertysken er ennå et uforståelig språk, går det i hochdeutsch kan noen enkle fraser utveksles. Så foreløpig går mesteparten av kommunikasjonen på engelsk (eller svensk og norsk), men snart blir det innlagt forbud mot annet enn varianter av det tyske språk – den beste måten å lære seg et nytt språk på. Så får vi se om vi blir sosialt isolert fordi vi ikke gjør oss forstått eller klarer å integrere oss i vårt nye samfunn:)

I idrett har de beste utøverne merkverdig ofte “flaks”. Det vil si marginene på sin side. Og det er i mine øyne ikke tilfeldig. Det er et resultat av at de beste oftest er best forberedt, har opparbeidet seg grunnleggende ferdigheter som er hakket bedre enn konkurrentene og i tillegg har en egen evne til å fokusere på de riktige tingene (denne tror jeg også i stor grad er trenbar).

I mine øyne var jeg ikke godt nok forberedt til NM. De grunnleggende ferdighetene mine i slikt terreng er gode, det har jeg vist før. Men fysisk var jeg litt under pari. Med topp fysikk kunne jeg avgjort duellene med grei margin, kunne fått roen. Da hadde det ikke blitt snakk om flaks eller uflaks, stang ut eller stang inn. Og mentalt var jeg bare 99%. Jeg hadde ikke helt den tryggheten og roen som trengtes for å avgjøre duellene i min favør. Med litt større ro og trygghet hadde jeg ikke satt meg selv ut av spill. Da hadde jeg heller satt press på de andre for at de skulle gjøre feil.

Uansett, man er ikke bedre enn resultatene viser. Enten man vil eller ikke. Men man kan lære av sine feil. Man kan bli motivert til å gjøre en enda bedre jobb fram mot neste korsvei. Eller man kan grave seg ned, irritere seg over de feilene man har gjort, fortsette videre som om ingenting har skjedd og oppleve det samme igjen. Jeg vet hva jeg velger!

Kanskje kommer det veivalg, kart og kommentarer fra de ulike løpene etterhvert, time will show. I mellomtiden kan kart og veivalg fra alle NM-finalene studeres på NM-arrangørens resultat- og livesider. Takk til Raumar for et godt arrangement i spennende terreng og med gode og varierte løyper. Håper jeg, i det minste, bidro med å skape litt spenning og action…;)

Forberedelser. La oss først begynne med forberedelsene. Jeg følte jeg hadde gjort alt jeg kunne for å være optimalt forberedt til VM. Forberedt på det terrenget som jeg trodde skulle møte oss? Ja, 80 timer i relevant terreng bør være nok. Forberedt på høyden? Ja, to 3-ukers høydesamlinger og mange treninger i konkurransehøyde burde holde. Forberedt på ulendt bunn? Ja, 80 timer trening i relevant terreng og 25 timer ren balansetrening bør gi sterke nok ankler og god nok koordinasjon. Forberedt på vanskelig lesbart kart? Ja, 30 økter på vanskelig lesbare kart med lupe gav meg trygghet på dette området. Forberedt mentalt? Ja, flere samtaler med idrettspsykologer på Olympiatoppen og jevnlige øvelser gjennom sesongen gav meg en opplevd tro og trygghet på at jeg kom til å prestere når det gjaldt som mest.

Foto: Sören Andersson

Feil fokus? Hvis jeg var så trygg og godt forberedt, hvorfor presterte jeg ikke som jeg håpet, trodde, faktisk ventet av meg selv? Jeg tror svaret er ganske enkelt: jeg fokuserte litt for mye på litt for mange ting, og glemte dermed det helt enkle, det selvfølgelige, det vesentlige. Jeg gjorde det rett og slett for vanskelig for meg selv. Trente hovedsakelig i de vanskeligste terrengene, fokuserte på de tilsynelatende mest krevende og utfordrende delene ved mesterskapet. Resultatet ble at jeg på trening sjelden løp så fort som det krevdes i VM. Jeg løp aldri på meg selvtillit! Jeg prøvde nye metoder, deriblant høydetrening, for å komme i form. Fordi VM-høyden kunne bli en utfordring. Og fordi jeg ønsket å gjøre noe ekstra. Noe som var bedre enn konkurrentene. “Never change a winning team” heter det. Jeg tror jeg endret litt for mye. Men, og jeg ønsker å understreke dette, man vinner ingenting om man ikke tør å satse! Og jeg vil påstå at jeg satset 100%. Og, ikke minst, jeg har lært og opplevd utrolig mye i veien mot dette mesterskapet. Det er jo de som sier at “veien er målet”. Jeg er i stor grad enig…

VM-løpene

Nå er det på tide med en liten gjennomgang av finale-løpene:

Langdistansen. Jeg følte meg nokså rolig og kontrollert før start, men tror i ettertid at jeg ikke hadde 100% tro på meg selv. Og det begynte maksimalt dårlig. På vei til 1.post tar jeg av for tidlig fra stien og klarer ikke å lese meg inn før jeg er nede på neste sti. Taper “bare” to minutter, men denne feilen og usikkerheten følger med meg hele resten av løpet. Så selv om jeg får opp farten og løper bra teknisk etter å ha blitt tatt igjen av Baptiste Rollier på 4.post (løper fra ham med ett minutt før jeg igjen bommer), er usikkerheten og den stressende følelsen der fortsatt. Det resulterer i stor bom på 11.post og et dårlig veivalg til 13.post. Løpet er nå definitivt over. Jeg kommer meg brukbart gjennom siste del av løypa og ender på 15.plass, 18 minutter bak Thierry Guergiou.

Foto: Sören Andersson

Mellomdistansen. Jeg hadde mer tro på meg selv før dette løpet. 1:10 000 passet meg bedre og jeg har mange gode opplevelser fra mellomdistanser tidligere. Og jeg følte jeg gjorde et godt teknisk løp, akkurat som planlagt. Kontrollert. Sikkert. Tok meg god tid. Det viste seg bare i ettertid at jeg hadde tatt meg for god tid. Hadde vært litt for passiv. Med rundt 1 min postbom hadde jeg på forhånd regnet med å komme høyt opp på resultatlisten. Det trodde jeg faktisk også da jeg kom i mål og følte jeg hadde gjort et godt gjennomført løp. At jeg skulle ende 5 minutter bak Thierry på en 13.plass var derfor skuffende. Jeg hadde håpet på mer! Men, på den annen side, jeg gjorde et godt løp. Formen var kanskje ikke helt topp. Jeg hadde kanskje litt feil taktikk. Men jeg gjorde tross alt som jeg hadde planlagt. Og da må jeg rett og slett være fornøyd. Så enkelt er det. Men jeg kommer også til å lære av denne erfaringen. Det skal være sikkert og visst!

Foto: Sören Anderson

Stafetten. Vi var fem løpere som var aktuelle for stafetten. Kun tre løpere kunne løpe. Jeg følte meg langt fra trygg på å komme på laget etter de til da middelmådige prestasjonene så langt i mesterskapet. Heldigvis fikk jeg tillit, fikk løpe første etappe. Målet var medalje og presset på laget var nok ganske stort. Jeg tenkte på meg selv og mine oppgaver og følte faktisk ikke så mye press. Ja, jeg var spent på formen som ikke hadde vært helt topp tidligere i mesterskapet. Og jeg var spent på hvor krevende løypene kom til å bli, med de forholdsvis enkle løypene fra VM i Trondheim friskt i minne. Men jeg var trygg på at den jobben jeg kom til å gjøre var god nok.

Starten var tøff. Jeg syntes de andre lagene åpnet hardt og slapp meg litt bakover i feltet. Jeg visste at når vi kom inn i skogen ville tempoet reduseres. Og det stemte. Men jeg fikk ikke helt taket på kartet de første strekkene og måtte kjempe for å finne postene og de gode traseene mellom dem. Jeg gjorde mitt eget løp og tapte noe tid til teten. På 5.post var jeg nesten alene, hadde kun ryggen til Philippe Adamski noen titalls meter foran. Da jeg mistet ham av synet i starten på strekket til 6.post bestemte jeg meg for å ta skikkelig styring over eget løp. Jeg ville få tilbake en god følelse og valgte derfor å ta et enkelt veivalg ned på grusveien til høyre. Jeg tapte nok litt tid på dette (ingenting til Philippe), men det gav meg en mye bedre følelse enn jeg hadde hatt til da i løpet. Jeg følte igjen at jeg var i kommando over mitt eget løp. Resten av løpet gikk bra. Jeg hadde full kontroll og løp offensivt, men sikkert. På passering fikk jeg med meg at jeg lå et drøyt minutt bak teten. Men det stresset meg ikke. Jeg måtte gjøre min jobb. I tillegg visste jeg at Anders og Olav var på hugget og at 1 minutt bak teten ikke var noen krise. Resten av løypa gikk bra, sikker og god orientering. Da jeg kom inn mot siste post hørte jeg noen rope noe om at jeg var først, men trodde jeg hørte feil. Jeg regnet jo med at jeg fortsatt var rundt 1 minutt bak. Som de fleste sikkert har fått med seg viste det seg at teten hadde bommet grovt på 3. siste post og at jeg passerte dem der. Det var en god følelse å komme inn først og sende ut Anders i god posisjon. Men det var en vel så god følelse å føle at jeg hadde gjort den jobben jeg skulle. Løpt et sikkert, trygt og selvstendig løp. At det, etter gode løp av både Anders og Olav, endte med sølvmedalje er jeg selvfølgelig utrolig fornøyd med. Medalje i VM er stort!

Resultater, kart og GPS finner dere på arrangørens sider.

My technical/mental preparations can roughly be separated into two parts:

I) Technical training in the forest trying to learn the terrain, figuring out what is the right tactic for me in this kind of terrain and

II) Using my knowledge to program (in my mind) how perfect orienteering in that kind of terrain feels, and how to get into the perfect technical rythm and flow.

”Part I” can, and should, be started long time in advance and finished in good time before the important race. The volume needed is depending on the terrain and my basic technical skills. For the technical demanding terrain on Massif des Bauges I felt the more relavant training the better (given 100% focus on each and every training!). Since oktober 2010 I have had 76 technical trainings in WOC-relevant terrain in France, overall 81h30min spent in the French forests. I feel I have learnt at least one new thing on each and every training, which is most important for me. If my database contains enough information to handle the technical challenges given in the upcoming WOC remains to see, I have anyway done what I could…

The last month before WOC I changed my focus to part II. I have learnt a couple of techniques for mentally adjusting and optimising my technical skills, self confidence and technical feeling. I have had help from sport phsycologists to think in the right way and focus on the right things. On the high altitude training camp in Font Romeu I have had time to focus on these elements and I now feel as ready as I can be.

In addition to the above, i feel finding the right level of stress/nervousity is of big importance. To prepare for this I often think/write about my performance goal for the WOC, and how I wish to handle/react in different situations in and before the races. as To enjoy is a key word for me. To performe I have to enjoy. It is as easy as that.

Enough thinking and writing for this time. I really look forward to seeing you all, both competitors and spectators, for the biggest party of the year:)